Galotta, Pjokkum



Pjokkum er det som en leikarring ville ha kalt denne melodien. Den har kun første reprise. Annen reprise dukket opp i filmen ‘Moliere’, og den tilhørende musikk-kassetten. Musikken var meget uavhengig av landegrensene på 1600-tallet.

Instrumentet, en Galotta Super Standard, er et såkalt halvkromatisk trekkspill, med liketonige basser og vekseltonig diskant. Det er en torader, men er samtidig ikke det. Det er litt i samme gaten som de tradisjonelle sveitsiske trekkspillene, Schwyzer-oergeli. Jeg var på vitenskapskongress i Stockholm, og skulket en av dagene, for det var mye tungt stoff som ble presentert, og jeg hadde nådd metningspunktet. Jeg drog til Gamla Stan isteden. I en musikkhandel stod instrumentet i vinduet. Impulsiv som jeg var, kjøpte jeg trekkspillet. For sent oppdaget jeg at jeg ikke kunne spille på det.

Jeg satte meg utenfor kirken, eller Klockorna i Gamla Stan, og prøvde ut systemet. Mens jeg gjorde det, åpnet en forbipasserende kufferten, og puttet penger oppi. Kufferten ble så full at jeg ikke fikk plass til instrumentet. Så kom noen delegater fra kongressen forbi. De var fra Sørøst-Asia, og ville ha bilder av meg og hverandre. De spanderte også mynter.

På banketten siste dag drog jeg kjensel på dem fra delegasjonen. Jeg kunne se hvordan det arbeidet under topplokket på dem, og kunne nesten lese at de syntes jeg var så lik en av de lokale musikerne i Gamla Stan. De jeg smilte og vinket til dem, ble deres forvirring total. Jeg har i det hele tatt hatt mye glede av dette instrumentet.

source

About the author